En liten tankerekke om psyken og turen alene.

Psyken og turen alene.

Jeg har inntrykk at mange drømmer om å kunne gå på tur alene men blir stoppet av redsel. Redsel for fjellene, været, mørket, det ukjente, tusser og selvsagt troll. Hva skjuler seg i mørket der ute. Hva er alle lydene vi hører. Fantasien kan ta helt overhånd av og til.  Dette er spørsmålet jeg får veldig veldig ofte. " Er du ikke redd der ute om natten alene?  Jeg har gjort meg noen tanker om akkurat det å campe alene, og om hvorfor det ble så viktig for meg....Jeg trodde jo jeg kom til å bli redd, så livredd at jeg ville krype hjem midt på natten. 

Bare så det er sagt så må vi ikke gå på tur alene. Det noe man velger fordi du har lyst eller behov for det. Mange setter nok pris på friheten det gir inkludert meg selv. Folk fleste liker å gå i grupper eller med venner.  Jeg valgte dette for å utfordre meg selv. Jeg hadde hatt en slik "når livet setter deg på prøve" opplevelse. Jeg er av den formening at når livet byr på en utfordring må man gjøre seg selv sterkere så en tåler belastningen bedre.  Da fikk jeg denne fikse ideen at ligger jeg i fjellet alene vil jeg nok bli skikkelig redd. Da måtte jeg nødvendigvis bli både sterkere og modigere. Forstå det den som kan....det er mulig jeg er et særtilfelle. Men jeg tror ikke det. Uansett en sabla bra oppskrift om du bare vil bli mentalt sterkere eller må stable livet litt på bena igjen.

 Dere kan tro jeg ble skuffet når jeg lå i bekmørket å ventet på å bli nettopp redd, skikkelig redd. I stede bredde det seg en stor ro i kroppen. Tilhørigheten jeg alltid har hatt til naturen ble enda sterkere. Her følte jeg meg hjemme og det ble en helt naturlig ting å gjøre.Jeg kan ikke garantere at du får sammen følelsen . Vi har alle forskjellig bakgrunn, erfaring og terskler for hvor grensene våre går. Men en ting er sikkert, vi alle har potensiale til å bli mindre redde.

 Selv om redselen uteble har alle disse turene med Nansen styrket meg som menneske på flere måter. Jeg er jo aldri helt alene når jeg er sammen med han. Han er et godt selskap. Kanskje når han en sjelden gang uler en mørk natt kan gåsehuden krype nedover ryggraden. Men jeg synes det er et flott å både se og høre.  Han er ingen typisk varsler heller. Noe jeg fikk erfare sist camp om det ikke var fantasien som spilte meg et puss. Noe det helt sikkert var.  Jeg våknet 2-3  ganger av sammen lyden. Jeg trodde jeg hørte en elg utenfor teltet. Mest sannsynlig våknet jeg av meg selv i det jeg skulle til å sovne. Snorkelyder kan i halvørska ligne på en elg om du vil selv om det skal være langt mellom elgene på vestlandet. Ikke reagerte Nansen heller.....hehe! Og jeg som aldri snorker....

Litt usikker på hvem som passer hvem. Men vi passer nok på hverandre. 

Men tilbake til spørsmålet " er du ikke redd når du er alene på tur?" På det må jeg svare at hittil har jeg ikke vært det, men jeg har vel ikke utfordret meg selv nok til å komme i slike situasjoner ennå. Selv om jeg har opplevd både stormer, torden og brunstige hjorter, så føler jeg at det har vært innenfor. Det handler om å bli kjent med omgivelsene. Bli venn med tussene og trollene. Men også det å bli kjent med seg selv i disse omgivelsene, hvordan du mestrer og håndterer forskjellige situasjoner. Når du har et ønske om å gå på tur alene men ikke gjør det, så er det noe som stopper deg. Dette kan trenes og jeg lover med hånden på tursekken jo mer du mestrer jo mer mentalt sterk blir du.

Jeg lover med hånden på tursekken at du 
blir mentalt sterkere av å gå på tur alene.

   Å utfordre seg selv er noe vi alle burde gjøre inn i mellom.  Det er noe man vokser på. Det blir en trygghet å vite at du er litt mer rustet når du har tatt noen turer. Selv om helt forberedt blir du aldri. Med årene får jo du også erfaring og lærer stadig noe nytt på tur. Det er nok mye og mangt man kan skrive om dette temaet men som med fantasien er viktig å stoppe før tankerekkene tar overhånd. 

Været kan snu raskt i fjellet uansett årstid. Fra blå til sort himmel på 1-2-3!

Med sunn fornuft og respekt for naturen ønsker jeg 
deg en riktig godt tur på egen hånd.
Holdt deg til fjellvettsreglene og ta med 
de 8 mobilvettsreglene under bak øren.


8 mobile fjellvettregler.

1. Vær forberedt på å klare deg uten mobil på fjellet. Ikke la mobilen være ditt sikkerhetsutstyr!

2. Ikke stol på at du har dekning overalt.

3. Ikke avtal å ringe til faste tider. Du kan befinne deg i et område uten dekning.

4. Vær forsiktig hvis du må opp i høyden for å søke dekning. Det kan være fare for ras.

5. Spar på batteriet – du kan få bruk for det.

6. Husk lader og eventuell batteribooster.

7. Oppbevar mobiltelefon og batteribooster nær kroppen. 
Kulden reduserer nemlig batterienes levetid og kapasitet.

8. Hvis nettet til din mobiloperatør ikke fungerer, 
kan du ringe nødnummer 112 via nettet til en annen operatør 
(forutsatt at det fungerer):

• Slå av mobilen.
• Ta ut SIM-kortet.
• Slå på mobilen igjen.
• Ring 112.

Fin app å ha på mobilen om du har dekning:)
Mye er bygd ut idag men om du er på et veldig øde sted og er helt uten dekning kan det være verdt å skru av 3G for å se om du kommer gjennom. En mulighet om alt annet er håpløst. Men ikke stol blindt på mobilen din.  Man kan jo alltid høre med fjellkjente folk om det vet noe om evnt. mobildekning i turaktuelle områder.  Fremdeles er i underkant av 20% ikke dekning i Norge da for det meste i fjellene. Lurt å ha mobil i en vanntett lomme. Fukt gjør at mobilen kan slå seg av.  Den virker som regel igjen når den tørker. Ute i naturen kan jo det ta litt tid. 


Del gjerne en liten historie om du har hatt skremmende opplevelser på tur i 
kommentarfeltet. Alltid interessant å lese andres opplevelser:)

Kommentarer

  1. Flott skrevet!Har selv kjent på det når tåka er rundt en overalt og en aner aldeles ikke hvor en er .Tror det er den mest scaryen opplevelsen jeg har hatt..også at hunden ble så redd og da stolte på meg som fører..Rett bak mine ben..
    Ja det gikk bra det Bare man beholder fatningen.

    Takk for info ang mobil i fjelllet og tilslutt.Flotte bilder!

    Hilsen anita

    SvarSlett
    Svar
    1. Tåka er skikkelig utfordrende i fjellet og til havs. Har bare opplevd til på sjøen men skummelt nok der også:)) Takk for tilbakemeldinger:))

      Slett
  2. Veldig bra skrevet Jill ! Jeg hadde en sånn opplevelse med høydeskrekk . Kan knapt stå på en stol uten å bli svimmel :-) så da tenkte jeg hvordan er det på fjell . Jeg prøvde og det gikk så bra , på "toppen" er jeg verken redd eller svimmel . Ganske merkelig egentlig :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Men så godt når du har utfordret deg selv!! :)) det er en meget god følelse:))

      Takk for tilbakemeldinger:))

      Slett
  3. Jeg liker også din beskrivelse og har hatt de samme følelsene. Jeg skal ta frem dette innslaget når vi skal på telt-tut. Vi har nemlig en plan. Riktig god helg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja tror det er ganske aktuelt tema som mange egentlig ikke snakker så mye om:)) Go tur når teltet er pakket:))

      Takk for tilbakemeldinger:))

      Slett
  4. Flott innlegg Jill! Og jeg er så absolutt enig i at man virkelig vokser på å telte alene- jeg skulle gjerne gjort mer av det. Hittil har jeg ikke blitt ordentlig redd- litt småskvetten før roen får senket seg i teltet kanskje, men når jeg har vent meg til lydene der jeg er går det som regel bra. Jeg er av typen som sover lett (også hjemme), så jeg bruker stort sett øreplugger på tur! Det jeg ikke hører- blir jeg ikke redd av heller, hehe.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe jeg har med øreplugger overalt:))) Ja det er jammen fint å kunne utfordre seg selv inn i mellom:))

      Takk for tilbakemeldinger Sygni:))

      Slett
  5. Aktuelt tema som mange tenker på! Godt å lese.

    Bente-:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for tilbakemeldinger Bente:))

      Slett
  6. Mye fornuft i det du skriver. Selv er jeg mye på tur alene. Både til fjells, og når jeg padler kajakk. Når jeg padler er terskelen lav for å endre plan, kurs, etc etc. Av erfaring vet jeg hvor sårbar man er i den aktiviteten, derfor har jeg lært meg å ikke tøye grensene der. Det gjør jeg derimot når jeg er sammen med andre som jeg vet jeg kan stole på. Men du verden så mange flotte turer jeg har hatt, også aleneturer.
    Til fjells og ellers ute i skog og mark er man ikke så sårbar. Men, jeg vet også hvor fort ting kan skje. Det som ser ut som helt ufarlig, og som i utgangspunktet er det, kan allikevel snu alt opp-ned på et bitte lite øyeblikk. Igjen erfaring. Litt uflaks, og stor flaks at det gikk bra. Situasjonen var at jeg rann på ski ned en slakk bakke, jeg sto oppreist og slappa av og nøt dagen. Plutselig var det dyp sne, bråstopp, og jeg stupte fremover. Store smerter i den ene låret, ble både redd og fortvilet, trodde jeg hadde brukket det. Det var nysnø, vindstille,sol og blå himmel.Ikke noe stakk opp av snøen. Uflaks at det plutselig var dypsnø slik at jeg ikke rakk å reagere på det, og stupte fremover. Og uflaks at jeg traff en spiss vardestein som akkurat var dekket av snøen. Flaks at jeg ikke ramlet en halv meter før. Da hadde steinen truffet overkroppen, og utfallet hadde med stor sannsynlighet blitt noe helt annet.
    Uansett hvor forsiktig man er, kan uhell skje, og snu opp-ned på dag og situasjon. Det du skriver om mobiltelefon er veldig sant. Det er lett å stole på den, og derfor viktig å være klar over at det er mange steder den ikke duger. Og...der den ene operatøren gir dekning, behøver det ikke være slik fra en annen operatør. Sjøl her jeg skaffet meg nødpeilsender som jeg har som en ekstra sikkerhet. Grunnen til det har sin grunn.

    Tusser og troll, skrømt og alskens farer....de er sikkert der. Jeg var selv mørkeredd. Blant annet. Det irriterte meg, og jeg fant ut at sånn ville jeg ikke ha det. Derfor trigget jeg hele fobien. Dro ut i et turområde hvor det var mørkt. Hadde hodelykt på skallen, men den var avslått og var der kun hvis jeg fikk bruk for den. Jeg gikk innover skauen, og når jeg hørte en lyd, eller trodde jeg gjorde det, og kjente iskaldt gufs oppover nakken, stoppet jeg opp. Sto rolig, og snudde meg sakte rundt. Kunne ikke skimte noe i mørket, og når jeg slo på hodelykta kunne jeg ikke se noe. Egentlig som forventet. Slik fortsatte jeg, og snart var redselen for mørket over.
    Det meste av fobier lar seg kurere, man må bare ha lyst nok til det selv.

    Ja ja, det ble nu et litt langt innlegg. Tanker som kom da jeg leste innlegget ditt. Det ble så langt at jeg gidder ikke å lese over det før jeg publiserer det engang.

    Ønsker deg en fortsatt strålende høst, mange fine turer sammen med Nansen og andre, med tusser og troll, osv osv.
    Og....det med egen snork.....ha ha ha...kjenner meg igjen der. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt klart det du skriver SteinEvert:) Man har ingen anelse når ulykken inntreffer. Vi klarer aldri å forberede oss godt nok på det uansett hvor forsiktige vi er. Men så utrolig flott av vi kan utfordre oss selv så vi kommer oss videre. Spesielt for oss friluftsfolk. Det er jammen fint å dra på tur alene:))

      Hahaha snork snork ja:))

      Takk for tilbakemeldinger og ha en fin dag:))

      Slett
  7. Supert innlegg, Jill! Jeg er en av de mange som helt klart lar seg imponere av dine nesten-alene turer i fjellet med telt og overnatting. Noe jeg gjerne vil gjøre selv. Noen hindere er fortsatt der... En ting er utstyrsmangel og lite peiling på den delen av friluftslivet, en annen ting er mørket og alle tusser og troll ^_^ Og tåke i fjellet.

    Turer i fjell og natur ellers blir mer og mer viktig for meg. Trangen til å gjøre mer og oppholde meg på lengre turer blir sterkere. Jeg har opplevd at helsen sviktet, kroppen måtte fikses og det gikk lang tid. Det går på psyken også når du er hjelpeløs og må nøye deg med små drypp av delmål litt etter litt. Er det noe som gav meg mye mot, styrke og mestring så er det ALLE turene jeg gikk og tiden jeg fikk nyte ute i naturen. Helse på alle plan. Tror det henger i hop med den trangen jeg har til å ville mer av alt utendørs egentlig nå som kroppen er sterk igjen og fungerer igjen.

    Tusen takk for gode tanker, tips og info. Også mobildelen. Det er vel så viktig.
    Tøffer meg opp, sakte men sikkert. Plutselig tar jeg det store steget... ;)

    Nyt helgen! :)
    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Eli:)

      Ja når helsen svikter er naturen den beste medisinen, uten tvil! Det har jeg selv erfart. Det er disse små stegene da vettu som med alt annet. Du tar nok det store steget en dag. Jeg tror du er akkurat typen til å gjøre det. Så en dag ligger din første overnatting kanskje alene på bloggen din:) I mens får vi nyte høsten så godt vi kan:))

      Turklem:))

      Slett
    2. Og takk for tilbakemeldinger:))

      Slett

Legg inn en kommentar

Hei på deg og takk for at du tittet innom her:)))

Hopp og sprett fra meg til deg:)

Populære innlegg