Når kan vi begynne å kalle oss en erfaren turgåer?



Når kan vi begynne å kalle oss en erfaren turgåer?

Først og fremst er det å kalle seg en erfaren turgåer sikkert et vidt begrep. Det finnes alltid noen som er suverene Severin med engang. Vi har alle forskjellige utganspunkt. Erfaring kan være dyrekjøpt, eller du har gått veien og viser respekt over forhold og vær rundt deg. Det å være ydmyk overfor naturens lunefulle humør er iallefall et viktig nøkkelord.  Ikke minst er det en veldig god måte å bli kjent med seg selv. Lære om egne grenser å utvikle  styrken du har i deg.

En første overnatting i turverden kan være utfordrende. Man har ikke fått helt den store oversikten ennå og er heller ikke skråsikker på alt. Man har kanskje lest seg litt ihjel på nettet, men ikke fått erfart. Men det spiller jo egentlig liten rolle.  Det er bare å hoppe i det å lære av egne erfaringer,  det er absolutt det beste. Det viktigste er å aldri gi opp om du hardnakket turgåer ønsker å bli. 

Uerfarenhet.

Jeg husker da jeg skulle telte med mitt splitter nye Fjellheimen Superlight i 11 m/s. Det var ikke min første overnatting, men det var første gang jeg skulle slå opp et superlight telt i 11 m/s, og det på et helt åpent fjell.  For et senario.  Teltet blåste seg opp som en kite og jeg kunne sikkert ha fløyet over havet til Runde siden jeg var på Godøyfjellet den gang. Jeg så rett og slett ikke hva som var frem og hva som var bak  på teltet eller meg selv. Det var et salig kaos. Jeg holdt på i noe som føltes som en evighet.  Tilslutt satte jeg med rett ned å hylte for jeg var så oppgitt og frustrert. Nansen sprang å gjemte seg, nå var a mor ikke helt vel bevart! Slik satt jeg en stund mens tårene rant og stresset toppet seg . Tilslutt tok jeg meg sammen, revurderte hele situasjonen og satte igang på nytt. Veldig bestemt og rolig. Dette skulle jeg uten tvil håndtere.  Jeg strammet bardunene så hardt at jeg kunne spille harpe.

Idag hadde jeg nok gjort det på en helt annen måte. Helsport sine telt er veldig lette å sette opp. Bare se etter det røde båndet, start derfra om det blåser........og feste bunnen på alle fire sidene først. :) Det er heller ikke så dumt å se en demo video på youtube før du skal ut å slå opp teltet for første gang.

Så begynner man å erfare.

De tre neste turene var omtrent like mye vind. Teltet ble satt opp raskere for hver gang. Selv i sterk vind.  Øvelse gjør mester, det vet vi. Jo mer du øver jo tryggere blir du på å håndtere utfordringer du møter.  Veien til neste blir kortere. Selv om vi alle har forskjellig "takhøyde" vil alle ha en vekstkurve. Du vil alltid ha noe igjen for å gå på en tur. Naturen er gavmild slik. Det er utrolig hva den kan klare å gjøre med sinnet vårt. Det som er skikkelig spennende synes jeg, er at du starter et sted, men du aner ikke hvor du ender.

Med det så mener jeg - kanskje så du deg fornøyd med å være en turgåer i skogen som er vel og bra. Men en dag tenker du,  jeg vil noe mer. Og vips så står du der med ryggsekk full av godsaker, telt og stormkjøkken.  Hvor spennende er er det ikke å se seg tilbake på veien man har gått, utvikligen som har vært. Mestring gjør noe med deg.

Så kommer tryggheten.

Å begynne å bli en erfaren turgåer føles bra. Med det kommer en trygghet og ro. For meg har det å føle seg litt erfaren kommet sakte, men sikkert. Jeg blir ikke lenger stresset når ting tilspisser seg. Jeg setter meg heller ikke ned å hyler i frustrasjon. Jeg vet godt hvor grensene mine går og når jeg skal gi meg.  For dette med tur handler mye om å bli kjent med seg selv.  Og siden jeg nesten alltid går på tur alene har jeg bare meg selv å stole på. Uten tvil blir du en mer robust person og stortsett  lærer du å ta gode avgjørelser for deg selv. Og en ting skal jeg love deg som står i startgropen. Vi alle har vært nybegynnere, og vi alle har vær usikre. Med med trygghet og erfaring kommer den følelsen at du bare vet hva du skal gjøre. Den kommer helt naturlig etter en stund.

"Jeg har lært, men blir aldri utlært."

Første turene mine var ikke alltid en dans på roser. I tillegg hadde jeg også andre utfordringer. Uansett,  jeg la alltid vekt på det positive selv om det var et sabla slit ganske ofte. Men ikke en eneste gang lurte jeg på hvorfor jeg har utsatte meg selv dette. For meg var det en bevisst valg om å gjøre seg selv sterke. Bygge opp kroppen til å tåle mer påkjenning. Jeg lærte meg å takle ting, lærte meg å mestre stresset i kroppen. Man tenker jo ikke helt klart med så mye stress i hode. Idag skal det faktisk ganske mye til før jeg blir stresset på tur. Det føles så utrolig godt og det er noe jeg tar med inn i hverdagen. Du blir veldig godt kjent med deg selv der ute mellom skog og fjell. Jeg har lært, men er langt ifra utlært.  På hver eneste tur lærer jeg noe nytt. Erfaringene vil ingen ende ta.

Ingen skam å snu! 

Selv om jeg elsker at det rusker i kroppen, kan det bli  f.eks drøye vindforhold noen ganger. Slik ble sist tur. Vinden var langt over 11 m/s. Kastene var nok opp i 18 m/s. Teltet var nytt og vinden tok godt tak. Det står ganske høyt. Jeg kunne ha gravd ut teltplassen slik at teltet lå mye lavere, men det var utrolig mye å grave i der så jeg skippet det. Hadde det vært lang utenfor alfarvei hadde jeg ikke hatt noe valg.

 Jeg elsker slike turer hvor man får skikkelig juling av naturen.
 Det føles så godt når den rusker skikkelig i kroppen din. 

Jeg viste det kom til å bli en stri natt med riksing inn og ut av teltet for å etterstramme barduner og plugger når jeg ikke gravde teltet dypere. Når til og med Nansen søkte ly i teltet skjønte jeg at her måtte jeg revurdere om det ble overnatting. Jeg brukte litt tid på å ta avgjørelesn for jeg hadde så innmari lyst å ligge ute. Men med et-romstelt i så sterk vind var det å fyre opp et stormkjøkken ikke aktuelt inne. Det turde jeg ikke.  Så det lå tynt ann med varmevann. Fyre opp ved kunne jeg gjort med å lage en dyp grop. Det er lurt å lage små bål når det blåser. Men det å sitte ute fristet ikke. For meg var å avslutte turen her fra erfaring ikke redsel. Jeg viste at det var fornuftig å kaste inn håndkleet. Derfor tok vi turen hjem og hoppet i badekaret å fyrte i peisen. For meg var dette en god tur med masse fin øving i. Og ikke minst lyset som dukket opp. Herre fred så vakkert det var!






Skal jeg gi meg nå?




Nansen ville plutselig inn i teltet å ligger der. Noe ulikt han.




Til tider var det ikke så mye å se.



Både ski og staver med brukt til å feste teltet. Jeg kunne også brukt pulken. Men avlyste overnattingen før jeg kom så langt. På bildet ser jo det ut som været er fantastisk. Noe det også var. Jeg elsker slike turer hvor man får skikkelig juling av naturen. Det føles så godt når den rusker skikkelig i kroppen din. Men man må også vite når en skal gi seg.



Hvem har sagt at turlivet er glamorøst.
Nei, øyesverte ( om man tilfeldig skulle ha på) holder seg gjerne oppå øyelokkene eller under.
Men det er slik jeg trives. Litt ruskete og fornøyd:)





Solnedgangen ble fantastisk flott å se på. Hele dalen var gulrød.





Det ser jo strålende vakkert og stilt ut på bildet, men det var jo det overhode ikke.




Takk for en lærerik tur!

Kommentarer

  1. Hi Jill

    Winter is beautiful, but hard sometimes ....
    The images are incredible and they show well that camping in a beautiful place like this, under intense cold, is not for anyone. Congratulations!
    Take care

    Bia
    www.biaviagemambiental.blogspot.com

    SvarSlett
    Svar
    1. Thanks Beatriz.

      Yes, the winter can be really hard and amazing beautiful.
      Take care you too:))

      Slett

Legg inn en kommentar

Hei på deg og takk for at du tittet innom her:)))

Hopp og sprett fra meg til deg:)

Populære innlegg